Innavl og krysning

Avl og genetikk

Med innavl menes parring mellom beslektede dyr. Innavl forbindes i de fleste tilfeller med noe negativt; degenerering av livskraft og eggytelse. Men i praktisk avlsarbeid vil det alltid være en viss grad av innavl, og dette trenger ikke nødvendigvis være negativt. Innavl kan tvert imot være en måte å oppnå ønskede egenskaper. Motivene for å anvende innavl i et avlsprogram kan være ett av følgende tre:

 

Fastholdelse av et ønsket recessivt karaktertrekk.

Oppnå en viss grad av generell ensartethet i en linje gjennom avl i en linje av begrenset størrelse. I det lange løp vil avl i mindre, lukka linjer medføre en viss grad av innavl, og det kan være ønskelig ut fra kriteriet om ensartethet.

Etablering av innavlede linjer gjennom parring av helsøsken generasjon etter generasjon for så å foreta krysning med andre innavlede linjer og gjennom dette skape en krysningsfrodighet.

 

Den genetiske effekt av innavl er en generell forøkelse av forekomsten av dominante og recessive homozygoter1) og en tilsvarende nedgang av heterozygoter. Dette forhold har to negative virkninger;

 

Skadelige recessive gener som hos homozygoter resulterer i fosterdød eller svakelighet, eksisterer i alle linjer. Hyppigheten av slike gener antar en vanligvis er 1 av 100, dvs at i et system med parring mellom ubeslektede vil hyppigheten av homozygote recessive dyr være 1 av 10000 (100x100)- med andre ord så sjelden at det neppe oppdages. Men når beslektede dyr krysses, som begge har de samme skadelige genene, er det større sannsynlighet for at disse recessive genene skal ”møtes” og danne homozygoter som slår ut letalt eller til misdannelser. Den mest i øyenfallende virkning av innavl er derfor en stigning i forekomsten av defekter av ulike slag. Mange av disse resulterer i tidlig fosterdød og vil derfor ofte bli registrert som ”dårlig klekkbarhet av befruktede egg”.

En annen virkning av innavl er en alminnelig forringelse av kvantitative egenskaper knyttet til livskraft og reproduksjon. Den grunnleggende årsak er den samme som i punktet over; en økning av skadelige recessive gener i homozygot form. For eksempel kan det være et gen for produksjon av et bestemt protein/enzym, dersom dyret er heterozygot på dette locus, produseres to slags proteiner, dersom det er homozygot produseres bare èn type protein.

 

 

Graden av innavl kan uttrykkes som et tall mellom 0 og 1. Tallet angir hvor mye andelen av heterozygoter er redusert sammenlignet med hva som ville vært tilfelle med såkalt tilfeldig parring. Parring mellom beslektede gir følgende innavl hos avkommet:

 

Parring Innavl

Helsøsken 0,25

Halvsøsken 0,125

Foreldre – avkom 0,25

Fetter – kusine 0,0625

Halvfetter – kusine 0,03125

 

 

Fortsatt bevisst eller ubevisst parring mellom beslektede generasjon etter generasjon akkumulerer innavlsgraden. For eksempel stiger innavlsgraden ved fortsatt parring mellom helsøsken i følgende takt: 0,25 – 0,375 – 0,50 – 0,575. Det tar ytterligere 10-15 generasjoner før en oppnår fullstendig innavl.

 

Den negative effekten av innavl er funnet blant høner av lett type:

 

Kroppsvekt: 20 gram reduksjon per 10 prosent stigning i innavl

Eggvekt: 0,1 gram reduksjon per 10 prosent stigning i innavl

Antall egg: 7 egg per 10 prosent stigning i innavl

 

 

Ved krysning av linjer oppstår en krysningsfrodighet. Her vil en oppnå det motsatte av innavl; flere heterozygote loci sammenlignet med tilfeldig parring innen linjen. På grunn av den fordel som heterozygoti først og fremst har for livskraft og reproduksjonsegenskaper, vil en se at nettopp disse egenskapene er vesentlig forbedret ved kryssing sammenlignet med de to foreldrelinjer. Den nedgang eller depresjon som er en følge av bevisst innavl oppheves når de innavlede linjer krysses, og dermed oppnår en status quo. Dette er imidlertid en gjennomsnittsbetraktning; to linjer kan gi meget stor krysningsfrodighet, mens andre par kun gir en svak krysningsfrodighet.

 

Et bevisst avlsarbeide har som mål å holde på gode egenskaper i stammen og forbedre andre egenskaper. For å holde en egenskap stabil i stammen må en ha en stor grad av homozygoti for de gode egenskapene. For å oppnå dette må en ha en viss grad av innavl. Men som en har sett kan denne innavlen også føre til homozygoti for uønskede egenskaper som svekket livskraft. Utfordringen for oss som oppdrettere må være å finne en balansegang mellom innavl og krysningsfrodighet. Det viktigste i denne sammenhengen er å kun avle med dyr som viser god livskraft, så får type og farge komme i andre (og tredje) rekke

 

 

webred@nrff.no

97 08 10 05

Lik oss!

Copyright @NRFF All Rights Reserved