Opprinnelse

Hvit norsk gås skriver seg tilbake til 1927, men kan også være noe eldre. Tidligere er den også kalt østlandsgåsa. Hvit norsk gås er krysset fram ved noen av de store kontinentale gåserasene som hvit pommersk gås og emdenergås. Hvit norsk gås er siden også påvirket av toulousergås og hvit italiensk gås. Rasen ble avlet fram for å få en stor rase, med fin beinbygning og som er lett å feite opp. Gåsa skulle være hardfør, flink til å ruge og passe ungene sine.

Etter hvert ble hvit norsk gås fortrengt av hvit italiensk gås, til man antok at den norske gåsa var utryddet. I 1987 ble én besetning som var igjen av norsk hvit gås oppdaget i Trysil. Heldigvis fikk Karl Risfjell fra Klepp på Jæren kontakt med den 93 år gamle Oddvar Nerby fra Trysil han hadde en stamme med hvit norsk gås. Og hadde ikke drevet med andre gåsraser så man var sikre på at stammen ikke var blandet med andre raser da han hadde kjøpt den siste gåsen inn i stammen i 1948. Da gjess kan leve i mange titalls år var ikke stammen noe særlig innavlet. Karl Risfjell var heldig å få kjøpt noen rugegg den våren og da Oddvar Nerby døde samme sommer fikk Risfjell kjøpt hele stammen som da bestod av 8-10 avlsdyr. Disse dyrene ble spredd til flere interesserte på Jæren. I 1991 ble Norsk Landbruksmuseum kontaktet, sammen med Norsk Rasefjærfeforbund og bevaringsarbeidet kom skikkelig i gang i 1995, med opprettelsen av en bevaringsbesetning for norsk hvit gås hos Lars Erik Strand Vitsø på Hemnskjell i Sør-Trønderlag. 32 dyr ble flyttet fra Jæren til Vitsø. Svømmefugldommer og oppdretter Alf Kristian Røren fra Norsk Rasefjærfeforbund bisto i utvelgelsen av avlsdyr og stammeoppsettet i begynnelsen.

Utseende

Hvit norsk gås er en av de største gåserasene, gassen skal veie 9 kg. og gåsa 8 kg. Som navnet tilsier, finnes den kun i én fargevariant, hvit. Noen unggjess har av og til noen grå fjær det første leveåret, deretter forsvinner gråfargen.

De typiske kjennetegnene for rasen er kroppsformen, med en dyp, lang og bred kropp, en forholdsvis lang hals med velutviklet strupelapp og fortrinnvis dobbel bukpose. Noen dyr av rasen har enkel bukpose, og dette regnes ikke som noen stor feil, siden det var tillatt med enkel eller dobbel bukpose i de gamle fjærfestandardene. Karakteristisk er også en oransje-rød ring rundt øynene og blå øyenfarge. Nebb og føtter er gule til gulrøde.

Anbefalt minstevekt for rugeegg er 150 g.

Bevaring i dag

Hvit norsk gås holdes utelukkende som en ”hobbyrase”, det er private rasefjærfeentusiaster som enten har den som et trivelig husdyr eller for mat. Rasen ble reddet og overlevde i rasefjærfemiljøet etter 1987, og er siden der den også har blitt sikret.

Bevaring av fjærfe kan ikke skje ved nedfrysing av sæd eller embryo, slik at gåserasene må bevares i levende populasjoner. I motsetning til eksempel storfe kan det på grunn av dette ikke hentes gener i form av sæd eller embryo fra dyr som levde for eksempelvis 30 år tilbake i tid.

Norsk genressurssenter er det offentliges organ for å følge opp bevaringsarbeidet.

Bevaringsbesetning

I 1995 ble den første bevaringsbesetningen for hvit norsk gås opprettet, og den har siden vært en viktig del av bevaringsarbeidet. Sammen med sikringsbesetningen, som ble opprettet i 1996, har denne besetningen vært en forsikring i tillegg til de private ildsjelene for å bevare denne gåsa for ettertiden. Bevaringsbesetningen hos Vitsø er satt sammen med 12 stammer, der det er en gasse og tre gjess i hver stamme.