Jærhøns


I alle land finnes landhøns, som i tidenes løp har utviklet seg i forhold med de geografiske og klimatiske forhold. Den norske jærhønen – vår eneste norske hønerase - har sikkert i tidligere tider hvert en felles type, men med enkelte distrikters særpreg og farger.
På slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet ble det importert forskjellige utenlandske hønseraser til Norge, dermed ble ofte landhønen fortrengt eller blandet med de nye rasene. Den havnet derfor fort i faresonen som egen landrase. Heldigvis var det noen ildsjeler på Jæren som tok på seg ansvaret å bevare den Norske Landhøna som var navnet på den tiden.
I 1916 ble det opprettet en kontrollavlstasjon, den første stasjonsvert var Karl Håland, Hognestad på Jæren. Det ble på samme tid besluttet å kalle rasen Jærhøns, og det ble plukket ut en hane og en høne som rasen skulle avles på. Dette viste en undersøkelse som FIVE og LYCHE gjorde av rasen i 1935. Alle undersøkte dyr gikk tilbake til dette avlsparet dette vil si at rasen er sterkt innavlet, mest sannsynlig linjeavlet fra starten. I begynnelsen var det en mengde forskjellige fargevarianter som hos mange landhøns på den tiden. Det ble bestemt at hanen skulle være lys brun og tverrstripet og høna svart og tverrstripet men det viste seg at fargene ikke avlet som man ønsket. Og etter FINNE og TUFF i 1944 undersøkte fargene nærmere ble det bestemt at bare den brune tverrstripete typen skulle brukes. Det viste seg at den svarte tverrstripete fargen dominerte over den brunstripete, derfor ville det stadig komme svarte/grå individer. Rasen er kjønnsvisende og man kan derfor skille høner og haner som daggamle kyllinger.
Det ble drevet systematisk avl på Jærhønen ved Statens kontrollstasjon for Jærhøns på Bryne frem til 1973, da ble stasjonen nedlagt, det var da ikke økonomisk å ha den i produksjon lenger. Etter et år på Gjermundnes Landbrukskole kom avlsdyrene til Genbanken for fjørfe på Hvam Videregående skole (1974) og der blir de samme linjene enda brukt i avlen. Dermed kan rasen se tilbake på en uavbrutt avlslinje siden 1916.
Rasen regnes som en særdeles god egglegger av stor hvitskallede egg i forhold til størrelsen på hønen. Den er hardfør og meget nøysom og flink til å søke etter føde når den går fritt. Den har et livlig temperament og er lett av type og dermed ganske så flyvedyktig. Rugelysten er ikke så veldig stor men den øker i hobbyfjærfeholdet.
I dag er det godkjent to fargevarianter av Jærhøns i Skandinavisk Fjærfe Standard - gul-brun og brun-gul. Det finnes også noen stammer av grå Jærhøns men denne fargen er ikke godkjent og kan dermed ikke delta på utstillinger for bedømmelse.
Jærhønen ble i 1994 godkjent i dverg i begge anerkjente farger –gul-brun og brun-gul. Det var hobbyoppdrettere i Østfold fordverget rasen.

I dag finnes det Jærhøns i hobby/rasefjærfe besetninger rundt om i landet, men utbredelsen minker faretruende. De fleste hobbybesetningene er på mellom 5 og 10 dyr og blir ikke holdt for bevaring og utstilling men for egg og hyggens skyld. De siste 15 -20 årene har de største oppdretterne holdt til på Østlandet. Disse er tro mot rasen og stiller ut i begge fargevarianter på NRFFs landsutstillinger hvert år.
At det i dag ikke er noen oppdrettere på Jæren av denne rasen er tankevekkende for noen og enhver.

 

 


Kilder 


Jærhøna (medlemsblad for Spesialklubben for Norske Jærhøns) mai -1996
Fjørfeavl av Nils Kolstad
Jærhøna av Eliot Bjørnli
Jærhøns fra Norsk institutt for skog og landskap
Skandinavisk Fjærfe Standard

Turid Håland 2011