Smålensgås

Opprinnelse

Smålensgåsa er den gamle norske landgåsa. Den kalles i eldre litteratur også for norsk gås eller norsk flekket gås. Navnet smålensgås, har den fått fra det gamle navnet på Østfold fylke (fram til 1918 Smaalenenes amt). De gamle nordiske landrasene har i stor grad mange likhetstrekk, både i størrelse, kroppsform, og ikke minst farger. Landrasene er påvirket av kulturen vår, like mye som landbrukets avlsideologi over lengre tid.

 

Fjærfeet er sjelden eller aldri nevnt i gamle skifteprotokoller, noe som også tydelig viser deres lave status som husdyr. Det var i stor grad kvinnene eller barna som hadde ansvar for fjærfeet og de andre smådyrene med bidro som biinntekter til familien, eller dekket deler av eget behov til eksempelvis kjøtt, egg, fett og dun. Som mange andre fylker var Østfold et smånæringsfylke på 1800-tallet, og det fortelles om ungdommer som reiste rundt på høsten som en ”ribbegjeng”, der de dro fra gård til gård for å ribbe gjess. Gåsa bidro med mange viktige, og til dels verdifulle produkter, og dun var en viktig side av gåseholdet.

 

Smålensgåsa møtte tidlig konkurranse fra de større rasene og ble nesten helt fortrengt. Rasen overlevde i rasefjærfemiljøet, av en håndfull oppdrettere som holdt på den gamle landgåsa, og det er etterkommerne av fugler herfra som utgjør dagens smålensgjess.

 

Utseende

Smålensgås er en liten gåserase, gassen skal veie 6,5 kg. og gåsa 5,5 kg. Kroppsformen er karakteristisk for rasen, med en fast velformet kropp, som er tilnærmet like bred som den er lang. Smålensgåsa skal ha to bukposer av moderat størrelse. Fargetegningene er karakteristiske for rasen, de gråbroket, med skarpe avgrensinger mellom grått og hvit. Over ryggen bærer den et karakteristisk skjold i fargetegningen. Nebb og føtter skal være oransjerødlige, og ved nebbroten skal det være en hvit ring i fjærtegningen. Øyenfargen kan være blå eller brun, med en rødlig ring rundt øyet. Strupelappen skal enten være helt fraværende eller kun svakt utviklet. Fjærfestandarden beskriver idealtypen for rasen, der oppdretterne gjerne etterstreber å holde på rasetypen. Det aksepteres avvik, og særlig for en liten populasjon som smålensgåsa er det viktig at mange individer bidrar i avlen.

 

Bevaring i dag

Bevaring av fjærfe kan ikke skje ved nedfrysing av sæd eller embryo, slik at gåserasene må bevares i levende populasjoner. I motsetning til eksempel storfe kan det på grunn av dette ikke hentes gener fra nedfryst materiale fra dyr som levde for eksempelvis 30 år tilbake i tid. Norsk genressurssenter er det offentliges organ for å følge opp bevaringsarbeidet.

 

Bevaringsbesetning

Den første bevaringsbesetningen var i Halden, her ble det satt sammen 6-7 stammer av smålensgås. I 2002/2003 ble bevaringsbesetningen flyttet til Skogbygda. Her ble det satt opp 7 stammer med utgangspunkt i 29 dyr flyttet fra Halden, i tillegg til en liten stamme verten hadde fra før, med utgangspunkt fra smålensgåsoppdretteren Ragnar Dahl. I samme tidsrom blir det gjort en avtale med en oppdretter i Nesna i Nordland om status som sikringsbesetning. I sikringsbesetningen drives det flokkavl, og all ruging foregår ved naturlig ruging med smålensgås. Sikringsbesetningen består av ca. 20 avlsdyr. I 2006 ble bevaringsbesetningen avviklet, og i 2008 var det planer for å gjenopprette en bevaringsbesetning for rasen. Det er nå gjort avtaler med oppdrettere om sikringsbesetning idag.

 

webred@nrff.no

97 08 10 05

Lik oss!

Copyright @NRFF All Rights Reserved